Vašek var en stillfaren og lun fyr som bodde i Parkveien sammen med kona si, rett bak slottet. Han var en eldre venn av pappa. En gang jeg var med på besøk dit oppdaget jeg et stort, taggete skjell i hvitt og lysebrunt:

«En konkylie, Lena, tett igjen det lille hullet med pekefingeren din og hold konkylien mot øret, da hører du havet suse» sa Vašek og forærte meg skatten som gjemte havbruset inni seg. Nå – over femti år senere – har jeg den fremdeles.

Vašek har en stor del av æren for min fasinasjon for det eventyrlige. I dåpsgave ga han meg H. C. Andersens samlede eventyr med silkepapirtynne ark og sirlige penne-illustrasjoner. På femårsdagen min ga han meg det som ble yndlingsboka mi – Verdens beste eventyr. Den beskriver en underlig verden befolket av alminnelige mennesker og ualminnelige skapninger, og beretter om hverdager hvor de vidunderligste ting skjer. Se boka i Vi forteller-filmen.

I Verdens beste eventyr står det at eventyr hører til våre eldste kulturskatter. Mange av eventyrene har vandret over jorda og gjennom generasjoners muntlige overleveringer har de fått den formen og den fargerike handlingen som øver en sterk tiltrekning på mange av oss. På Ludvig den fjortendes hoff har Charles Perrault stått og underholdt med beretningen om Askepott og hennes glass-sko. I Tyskland ga brødrene Grimm ut Kinder- und hausmärchen som skulle bli den mest leste boka etter Bibelen! På et artiumkurs i Norderhov møttes de to skoleguttene Asbjørnsen og Moe og startet et vennskap og samarbeide som varte livet ut. I Odense diktet Hans Christian Andersen sine vemodige og samtidig humoristiske eventyr.

I «Vi leker» og i Fantasiboka mi-serien har jeg samlet fortellinger som jeg opplever har denne magiske formelen som tåler tidens tann. Jeg elsker fortellinger som lar oss erfare visdom fra svunne tider og vekker sansen for det vidunderlige og forunderlige i oss.

Fortellingene har røtter fra Amerika, Burma, Danmark, England, Frankrike, Hellas, Kina, Norge, Somalia, Sverige, Tsjekkia, Tyskland og Ukraina. Det er en fortelling med afrikansk-amerikansk opprinnelse, én har røtter fra indisk-engelsk folklore, det er to indianske legender fra sør og nord i Amerika, det er en fortelling med jødisk opprinnelse og en legende fra Tyrol – fjellområdet mellom Tyskland, Sveits, Italia og Østerrike.

Skilpaddebabyen som ble forlatt skal ha sitt utspring i en somalisk fabel. Haren og skilpadden, Sola og vinden og Løven og musa er kreditert Æsop (620–560 f.Kr.) som skal ha vært en gresk fabeldikter og tidligere slave for Iadmon på øya Samos. Boka Æsops fabler ble utgitt av Demetrios fra Faleron i Hellas på 300-tallet f.Kr. Skilpaddebabyen og kakebiten har struktur som minner om Kyllingen og katta fra Historier til fortelling, lek og teater i barnehagen (2007) av den norske læreren og dramapedagogen Solveig Gaarder, som gjenforteller et burmesisk folkeeventyr. Den bitte lille kona er inspirert av Sagan om den lilla, lilla gumman fra 1897, av Elsa Beskow (1874–1953), svensk forfatter og billedkunstner.

Min versjon av Rødhette og ulven er atskillig mer barnevennlig og human enn Le petit chaperon rouge! Franske Charles Perrault (1628–1703) publiserte fortellingen i sønnen Pierres navn, da han fryktet latterliggjøring! Noe så fjollete, da gitt! Hundreårsbursdagen har elementer fra Mrs. Mallaby’s Birthday skrevet i 1939 av den engelske forfatteren Helen Earle Gilbert. Gullhår og de tre bjørnene er tro mot The Story of the Three Bears av engelske Robert Southey (1774–1843). Southey fortalte eventyret i 1813 og skrev det ned i 1837. I 1848 ble det publisert i The Doctor.

Snøklokken med det hvite hjertet er en variant av Da snøen fikk hvit farge fra Små sagn om store ting utgitt i 1969 av den norske antroposofen Dan Lindholm (1908–1998). Lindholm oppgir Tyrol som opprinnelsessted for sagnet. Musa som fikk ei nøtt i hodet er inspirert av The Friendly Lion fra Tortoise’s Flying Lesson utgitt i 1994 av britiske Margaret Mayo (1935–) som gjenforteller fritt etter indisk-engelsk folklore om musa, kokosnøtta, hunden, apen, tigeren, kamelen, elefanten og løven. Strukturen ligner Asbjørnsen og Moes Hønen som skulde til Dovrefjeld forat ikke Alverden skulle forgaa i Eventyrbog for Børn, 1883, om høna, hanen, gåsa, anda og reven.

I Det snille grantreet har jeg flettet sammen yndlingspartiene mine fra Why the Evergreen Trees Keep Their Leaves In Winter av den amerikanske dikteren Florence Holbrook (1860–1932) og Fuglen som mistet en vinge utgitt i 1984 av maleren og forfatteren Bjarne Holst (1944–1993). Den gavmilde muldvarpen er inspirert av Das Häschen und die Rübe fra 1967, et kinesisk eventyr gjenfortalt av Roswitha Grüttner (1939–). I Grüttners billedbok møter vi en hare, et esel, et lam og et rådyr som spiser nepe, potet, kålhode og grønne blader. Nissen som ikke spiste grøt kommer fra en favoritthistorie fra barndommen min: Jenta som lærte kongen å spise havregrøt i Alle tiders gullhøne fra 1959 av norske Alf Prøysen (1914–1970). I Hjertet som ble borte har jeg spunnet videre på Rødhette-eventyret og blandet inn figurer fra de foregående fortellingene. For meg er «bestemor» kona i skogen. Kona ble skapt til meg i 1968 av min «bebbe» Helga Elise Wallgren (1900–1988).

Da snømannen mistet gulrotnesa er en hyllest til min favoritt Snögubben Frasse fra 1996 av den svenske forfatteren og illustratøren Ulf Löfgren (1931–2011). Bakeren og pepperkaka er inspirert av et tradisjonelt eventyr om en pepperkakefigur som våkner til liv og rømmer. Forfatteren er ukjent. Eldste skriftlige versjon sto i det amerikanske St. Nicholas Magazine i 1875. De tre Bukkene Bruse er så klart De tre Bukkene Bruse, som skulde gaae til Sæters og gjøre sig fede, nedtegnet av Peder Christen Asbjørnsen (1812–1885) og utgitt i 1843. Den lave katten er en vri på The Very Small Tabby Cat av britiske Margaret Mayo (1935–). Mayo forteller fritt etter en afrikansk-amerikansk historie i Stars Fell On Alabama, skrevet i 1934 av amerikanske Carl Carmer (1893–1936).

Gjerdet som knirket er inspirert av klassikeren The Man Who Never Snoozed fra 1961 av den amerikanske forfatteren Jean Lee Latham (1902–1995). Heksa og garnnøstene har elementer fra Var är mina fem små grå ullgarnsnystan av Elsa Beskow. Jeg har bevart originalrammene, men har med færre barn og andre dyr. De syv dyrene i votten er nokså tro mot Skinnvotten, et folkeeventyr fra Ukraina som Alf Prøysen gjendiktet til norsk i 1955. I De fargerike fjærene har jeg hentet impulser fra Jacob Børretzens oversettelse av Isak Sabas nasjonalsangtekst fra 1906. Og fra Astrid Båhls sameflagg fra 1986. Båhl hentet inspirasjon fra diktet av sørsamen Anders Fjellner (1795–1876) om solsønnen som giftet seg med jettedatteren.

Trollet som spiste regnskyer er inspirert av Ahajute und der Wolkenfresser fra 1995 av tsjekkiske Vladimír Hulpach (1935–). Hulpach tolker en fortelling i Zuni Mythologi fra 1935 av den amerikanske sosial-antropologen Ruth Benedict (1887–1948). Doktor Klokkeklang er inspirert av Den fattige skredderen og rabbineren, et jødisk eventyr. Prinsessen på erten eller Prinsessen paa Ærten ble første gang utgitt i 1835 av danske Hans Christian Andersen (1805–1875). Andersen var visstnok inspirert av en historie han hadde hørt i Sverige. Gidder-ikke-landet er inspirert av en fortelling i Historier til fortelling, lek og teater i barnehagen (2007) av Solveig Gaarder, som oppgir å fortelle fritt etter et engelsk folkeeventyr. Froskekysset er inspirert av Froskekongen eller Prinsessen og gullballen – Der Froschkönig oder der eiserne Heinrich – nedskrevet av brødrene Jacob Grimm (1785–1863) og Wilhelm Grimm (1786–1860), tyske språkforskere og eventyrsamlere. Jeg har diktet inn bøtte, skje, fisk og bord med lys, mat og drikke.

Den gamle mannen og katten er inspirert av Mein Onkel Harry fra 1971 av Gerlinde Schneider. Oversatt til norske Onkel Jakob i 1972 av Jo Tennfjord (1918–2007). Boka var en populær stasjonslek i Etterstad barnehage i Oslo på 1990-tallet. Jeg fikk ideen til Påskehøna som ikke la egg på apples4theteacher. Molly’s Easter Hen handler om Molly, Red Top, Mother og Auntie Brooke. Historien tilskrives Annie Willis McCullough (?–1916) og stammer i så fall fra hennes Little stories for little people, publisert av American Book Company i 1902.

Inspirasjonen til Pingvinungene som danset kommer fra Felix och Fenix, svensk barne-tv fra 1991. Robert Gustavson (Felix) forteller Dom gula små grodorna til papegøyen Fenix, basert på en original av den svenske dramapedagogen Elsa Olenius (1896–1984). Fem gule frosker, en skilpadde, en brøleape, ei padde, tre papegøyer, en honningfugl og ei ugle med barn er forvandlet til to pingviner, hai, isbjørn og to rever. Om Høna som sådde et frø: I publikasjonen The Little Red Hen fra 1918 blir det oppgitt at fortellingen er et engelsk folkeeventyr. Bamseklemmen har trekk fra Ask Mr. Bear av den amerikanske forfatteren og illustratøren Marjorie Flack (1897–1958) i hennes Told Under the Magic Umbrella fra 1939. Originalen handler om Danny og morens gave. Han spør høna som foreslår egg, gåsa putefjær, geita ost, sauen et teppe og kua melk. Alt dette har allerede moren. Danny vil ha med dyra for å spørre bjørnen, det tør de ikke, han går alene. Bjørnen visker ham noe. Tilbake hos mor gjetter hun egg, pute, ost, teppe og melk. Nei, en bamseklem!

Jenta og isbjørnprinsen er inspirert av Kvitebjørn kong Valemon også kjent som Østenfor sol og vestenfor måne, fra Setesdal på 1880-tallet. Eventyret ble nedtegnet av kunstmaler Schneider og Peter Chr. Asbjørnsen. I originalen blir kongen forhekset til isbjørn i syv år, prinsen min kun i et døgn! Magisk duk, saks og flaske er byttet ut med grønnsaker, lys, marihøne og flaggermus. Til Den magiske stia har jeg hentet inspirasjon fra Historier til fortelling, lek og teater i barnehagen (2007) av Solveig Gaarder, som skildrer en indiansk legende fra Nord-Amerika. Oseo hjelper en fugl og et ekorn og får ei tørket bønne og ei eikenøtt. Oseo fanges i garnet til kjempen, bønna gjør Oseo liten, han unnslipper. Oseo spiser nøtta, vokser og kommer trygt hjem. Bebbe og Bebar er kallenavnene jeg hadde på besteforeldrene mine i huset på Økern i Oslo midt på sekstitallet. De tre små fisk leker «Haien kommer» er inspirert av den klassiske barnesangen Three Little Fishies av Horace Kirby «Saxie» Dowell (1904–1974), amerikansk komponist.

Gå inn i nettbutikken og se hvilke fantasibøker som er tilgjengelig. Du finner flere detaljer om hver bok når du klikker deg inn på dem. God fornøyelse!

Denne artikkelen er sist oppdatert 9. desember 2022.