Trenger vi egentlig alle disse språkpakkene, da?

Kurs i bruk av Snakkepakken® på Thon Hotel Rosenkrantz, oktober 2016. Malinovsky i samtale med positive og engasjerte kursdeltagere.

Tilbakemeldingene på Snakkepakken® har vært overveldende positive i de 20 årene materiellet har vært i bruk. Derfor er det spennende når noen retter et kritisk blikk på materiellet. Særlig om vedkommende har tatt seg tid til å lese heftene, studere innholdet i gjenstandspakkene, oppleve barn og voksne i lek med innholdet og delta på et kurs for å bli kjent med intensjonene rundt materiellet. For etter min mening blir det nokså unyansert å skjære alt språkstimulerende materiell over én kam, eller å innta en generell motstand mot såkalte ferdige språkopplegg, uten å ha gjort seg kjent med intensjonene. Derfor vil jeg kommentere noen påstander som ikke bør få stå uimotsagt, nok en gang etter min mening.

Innholdet er tidkrevende å sette sammen og er nøye gjennomtenkt

Påstand: «Det er liten gevinst i å investere i Snakkepakken®. Konkret materiell kan man finne overalt. Mange av gjenstandene er «vanlige» leker som bondegårddyr, smådukker og plastfrukt. Mye av dette har vi fra før!»

Helt riktig, flere av gjenstandene er tradisjonelle barneleker. Noen innrømmer at de har prøvd å sette sammen sin egen «språkpakke» over tid, men at det ikke var gjort i en håndvending. Resultatet ble halvhjertet og ikke minst dyrt. Innholdet i Snakkepakken® er tidkrevende å sette sammen og er nøye gjennomtenkt. Gevinsten er at gjenstandene kan kombineres på nærmest utallige måter. Hver enhet er vurdert og utvalgt i forhold til bruksnytte, utseende, vekt, stofflighet, stødighet, størrelse og produsent. De rundt 300 enhetene som blir importert, pakket og sendt ut av Riktige leker kommer fra rundt 10 land og 30 leverandører, som igjen kan ha flere produsenter – det er litt av et puslespill kan jeg love deg! Med jevne mellomrom går en gjenstand ut av produksjon og da bruker vi tiden det tar til vi finner et tilfredsstillende alternativ. Å velge en rimeligere figur i dårligere kvalitet vil aldri bli en løsning, gjenstandene i Snakkepakken® er ikke til pynt, de skal tåle ivrige barnehender!

Snakkepakken® vil aldri bli en statisk «ferdig språkpakke»!

Påstand: «Du trenger ikke ferdige språkpakker i barnehagen. God språkutvikling kan være helt gratis.»

«Barnehagelærere utsettes for et stort press fra ulike typer aktører om å bruke eller kjøpe ulike program eller pakker som enten retter seg inn mot generell atferdsregulering, eller mot spesifikke sider ved barns utvikling, for eksempel språkutvikling», skriver Cecilie Dyrkorn Fodstad, høyskolelektor i norsk og Christine Østbø Munch, førsteamanuensis i norsk ved Dronning Mauds Minne Høgskole i Barnehage.no desember 2017. «Det er vår jobb å bidra til at kommende barnehagelærere har kunnskap om og kjenner til gode arbeidsmåter for å støtte alle barns språkutvikling. At tryggheten på egen fagkunnskap kan rokkes når tilbudene om språkpakker strømmer på, forstår vi veldig godt. I tillegg vet vi også at ferdiglagde opplegg kan være fristende i en altfor travel hverdag».

«I samling formidlet jeg Rødhette med gjenstander, etterpå overtok barna figurene. Hvordan handlingen utspilte seg videre, avgjorde kun disse to.»

Nå nevner ikke Dyrkorn og Munch Snakkepakken® spesifikt, men jeg vil allikevel forsikre om at den aldri vil bli en statisk, «ferdig språkpakke»! Bruken av materiellet blir kontinuerlig tilpasset og videreutviklet av utøverne – barna og de voksne – det er de individuelle aktørenes behov som avgjør hvordan materiellet blir benyttet!

At Snakkepakken® rokker ved tryggheten på egen fagkunnskap, er ikke min erfaring. Tilbakemeldinger jeg har fått i over 20 år fra forskjellige yrkesgrupper, forteller at det tvert i mot er berikende å få et gjennomprøvet språkverktøy som tilbyr inspirasjon, støtte, økt bevissthet og kvalitet til det språkarbeidet som allerede utføres. Snakkepakken® er i stor grad basert på livet gjennom mange år på en flerkulturell avdeling i Oslo og de positive erfaringene vi gjorde oss der.

Påstand: «Språk er mye mer enn et ord uten kontekst. For å tilegne seg språk må språket brukes i meningsfylte situasjoner i en meningsfull sammenheng.»

Fodstad og Munch omtaler kun Bravo-leken ved navn, i kritiske ordelag, og jeg håper ikke de innbefatter Snakkepakken® når de skriver at «det fins dessverre svært mange som vil selge ferdige pakker til barnehagene, og som samtidig påstår at dette hjelper barn til økt ordforråd og ordforståelse». Fordi:

Å trekke frem ett ord og presentere det for barna uten å plassere ordet i en kontekst,
er lysår fra intensjonene til Snakkepakken®!

Hver eneste gjenstand i Snakkepakken® representerer ord som inngår i en fortelling, en regle, en sang eller en lek. Hensikten med gjenstandene at de skal fungere som synlige, hørbare og følbare blitslys som lyser opp tilknyttede ord og gjør konteksten mer fattbar.

Gjenstandene er fysiske gjengivelser av nøkkelord som låser opp for en større forståelse av teksten de inngår i. Tekst: Nordahl Rolfsen.

Formidling med Snakkepakken® er både en forberedelse og et alternativ til tradisjonell høytlesning

Påstand: «Bøker er best og en veldokumentert vei til målet om god språkutvikling.»

Fodstad og Munch mener alle barn bør tilbys gode leseopplevelser tilpasset deres egen alder, språkforståelse og interesser: «Samtaler om tekst og bilde i ei bildebok er språk satt inn i en sammenheng, og det lærer barn språk av. I tillegg gir man barnet tilgang til nærhet, fantasi, ingredienser til lek, analytiske fortrinn, forståelse for tekst og bilde, nysgjerrighet på språk, glede over bøker, likeverdige samtaler om hvilken mening man leser ut av boka, kunnskap og mye mer».

Jeg hadde et rikholdig utvalg av barnebøker på avdelingen min, også på andre språk enn norsk. Jeg ville synliggjøre på så mange måter som mulig at språk er mangfold. Tenk, sa jeg til barna, kollegaene og familiene, tenk hvor kreative, ressurssterke og flinke vi er! Sammenlagt er avdelingen vår helt fantastisk!

Jeg er hjertens enig med Fodstad og Munch i at litteratur er noe av det viktigste vi byr barna på, ikke minst i språkutviklingens tegn.

Avdelingen vår hadde bøker med Rødhette på norsk, dansk, tysk, spansk og italiensk. Rødhette var fast fortelling hos oss i september. Den ble hyppig formidlet med gjenstandslek, rollelek, plastelina og annet materiale som barna skapte figurer av. En av jentene bladde ivrig i den italienske utgaven og sa: «Se på meg a Lena, jeg kan lese italiensk! Jeg kan godt oversette for deg!» Jeg satt meg ved siden av henne på gulvet. Så gjennomgikk hun hele boka med meg på norsk! Hun støttet seg til de indre bildene hun hadde tilegnet seg, og til bildene i boka.

Samtidig har mange av oss erfart at høytlesning ikke er det mest ideelle tekstmøtet for alle barn. Språk er et verktøy for tanken, derfor trenger barn å opparbeide seg indre bilder som kan settes sammen i stadig nye tankerekker. Hører vi ord som er ukjent for oss, må vi få dem forklart, men det beste er å visualisere ordene som sies og skrives. Da klarer vi å se for oss en betydning.

Min erfaring er at mange barn opplever det som mer lystbetont å bli lest for i etterkant av en lekende, visuell gjennomgang. Formidling med Snakkepakken® er således både en forberedelse og et alternativ til tradisjonell høytlesning. Lek og les gjerne samtidig for barna også!

Påstand: «Høytlesning gir barnet tilgang til nærhet.»

Denne påstanden er jeg også fullstendig enig i. Men jeg vil være realistisk og moderere den noe, ved å sitere den svenske språkviteren Ragnhild Söderbergh (1933 – ), som fremfor alt har forsket på barns språkutvikling og lesesinnlæring:

«Skal vi lese en bok for barn, bør vi gjøre det for høyst tre stykker, ett på fanget og ett på hver side.»

Vi som har jobbet på avdeling med opptil 20 barn opplever nok umiddelbart Söderberghs utsagn som en utopisk drømmesituasjon. Men hun har jo fullstendig rett i at lesestund med få barn av gangen er det som garantert vil gi barna størst utbytte av det vi ønsker å formidle.

Påstand: «For flyktningbarn kan bøker også føre til at de deler fortellinger fra sitt eget liv, noe som igjen kan påvirke deres mentale helse positivt.»

Skilpaddebabyen og kakebiten handler om en baby som prøver å kjøpe seg vennskap med en bøllete sjakal for å få fred. Babyen lover bort et stykke kake, men spiser hver bit selv. Man skal være forsiktig med å love noe man ikke kan holde! Fortellingen er i Eventyrlig inspirasjon 2.

Jeg er så enig med Fodstad og Munch i at gjenkjennelse er viktig, da vil barna lettere engasjere seg i handlingen og identifisere seg med rollefigurene. Et av kriteriene når jeg har valgt fortellinger i Snakkepakken® er at de skal handle om hva barn er opptatt av i dagliglivet: å bli ertet eller dyttet, å fryse, falle, slå seg, gå seg bort, ødelegge, velte, ta eller miste noe, bli holdt utenfor, ikke få bli med på leken, ikke tørre å snakke med noen. Og selvsagt gledelige ting som å feire bursdag, få en ny venn, overkomme en vanskelighet eller mestre noe nytt.

Men selv den beste fortelling faller til jorden om den ikke når frem til barnet!

Min erfaring er at et barn med annet morsmål enn norsk, i startgropa med norsken, lettere begriper en handling om barnet opplever fortellingen utspille seg, enn om det kun blir lest for og vist illustrasjoner, i verste fall kun får høre teksten. Hensikten med Snakkepakken® er å skape springbrett for ivrige barnehoder og -hender som overtar figurene og leker av hjertens lyst. Aktiv medskapning bidrar til språkutvikling fordi barn får en grundig bearbeidelse av informasjon.

Intensjonene våre da vi utviklet Snakkepakken®

Påstand: «Ferdige språkpakker for førskolebarn er til liten nytte.»

I 2002 skrev barnehageguru Unni Bleken (1929 – ) innlegget Mine tanker rundt en snakkepakke i Barnehagefolk. Uten å nevne hvilke typer pakker, sa Bleken at barnespråkspesialist Joan Tough (1918 – 2000) mener at ferdige språkpakker for førskolebarn er til liten nytte.

I neste nummer av Barnehagefolk svarte medutvikler Ihlen og jeg med Våre tanker rundt Snakkepakken. For dette var ikke vår erfaring når det gjaldt Snakkepakken®. Den inneholder rundt 300 enheter å arbeide med for å styrke barns begreper innen områdene kropp, mat, klær, hus, dyr og farger.

Over 50 fortellinger og 350 aktivitetsidéer inspirerer og fremmer barns helhetlige utvikling: kognitivt, estetisk, sosialt, sansemotorisk og følelsesmessig. Alle disse fem områdene må utvikles for å fremme det språklige utviklingsområdet. Plakaten finner du i Snakkepakkeboka.

Snakkepakken® gir mulighet for å tilgjengeliggjøre tradisjonelle barnekulturskatter som barnehage og skole er forvalter av. Fortelling, sang, rim og regler kan formidles på en kreativ måte til alle barn uansett alder, språkforståelse, morsmål og bakgrunn. Den gir barna anledning til å se, høre, gjøre, le, leke og lære.

Snakkepakken® benyttes uavhengig av pedagogisk bakgrunn, mange blir mer engasjerte og kompetente i det språklige samspillet med barna.

Påstand: «Det er betenkelig dersom Snakkepakken® blir brukt av voksne med liten utdannelse.»

Kurs i bydel Gamle Oslo for barnehagefolk med annet morsmål enn norsk. Å være flerspråklig ansatt er en ressurs og en kompetanse i seg selv.

Vi svarte i innlegget vårt at vi var forundret over denne uttalelsen fra Bleken. Hadde hun ikke større tiltro til barnehageansattes bevissthet rundt barns innlæring av språk? Vi hevdet tvert i mot at det nettopp var disse som trengte metoder, idéer og inspirasjon i arbeidet med barna: «Allerede i 1996 ble det slått fast i Rammeplanen at det bør settes i verk målrettede språkopplegg. Vi møter jevnlig folk som jobber med barn og som er opptatt av hvordan de på best måte kan støtte barnas språktilegnelse i hverdagen. Vi har fått mange tilbakemeldinger om at Snakkepakken® og veiledningsheftet er enkelt å bruke, og at de benyttes av personalet uavhengig av pedagogisk bakgrunn. Vår erfaring er at mange av assistentene som bruker Snakkepakken® blir mer engasjerte og kompetente i det språklige samspillet med barn hele dagen. Snakkepakken® gir brukeren den støtten som trengs for å sette alle gode intensjoner ut i praksis, ikke minst fordi Snakkepakken® er tidsbesparende i planleggingen og forberedelsene».

Snakkepakken® brukt i voksenstyrte aktiviteter resulterer i å gi barna allmenne opplevelser og erfaringer!

Påstand: «Snakkepakken begrenser seg kun til tilrettelagte voksenstyrte aktiviteter – ikke mer. Mye av innholdet er basert på instruksjon og samlinger ledet av en voksen.»

Ihlen og jeg  var enige med Bleken i at barn er klart avhengige av at voksne skaper og tilrettelegger et språklig utgangspunkt, men instruksjonen er en liten del av intensjonene rundt Snakkepakken®. Den er i stor grad tenkt å synliggjøre innholdet i en formidling på en lekende måte ved at barna deretter leker med gjenstandene for å uttrykke og bearbeide det de har opplevd, alene eller sammen med en voksen der barnets initiativ står i fokus. Snakkepakken® brukt i voksenstyrte aktiviteter resulterer jo nettopp i noe mer, de gir barna allmenne opplevelser og erfaringer. Barna får også støtte til å inspirere hverandre til videre språktilegnelse. Målet er å gi barn oppmuntring og materiale til egen fantasi og lek.

Fargeleggingsheftet er ikke en løsrevet del av materiellet!

I juni 2013 skrev forlagsredaktør Laila Brantenberg til meg i forbindelse med at Universitetsforlagets forfatter Anne Høigård samme høst kom ut med 3. utgave av sin bok Barns språkutvikling: «[…] I den forbindelse henviser Høigård til, og analyserer, noen av snakkepakkens bilder. Vi ønsker å trykke bilder fra snakkepakken året rundt i denne boken, vil dette være greit for dere?» Jeg ba om en utdypelse på hva Høigård mente med analyse, og hvilke bilder det var snakk om å trykke. Laila svarte: «De tegningene forfatteren ser på i sin bok er geit, fastelavnsris, foss, nese, fjær og munn. I teksten diskuterer hun bruk av forskjellige hjelpemidler i språkstimulering. Hun ser på bruk av bilder i språklæring kontra bruk av konkreter og opplevelser. Høigård ser også på hvilke utfordringer de forskjellige metodene har i en flerkulturell kontekst. Høigård ønsker diskusjon rundt metoder, og er tidvis kritisk. Tegningene fra snakkepakken brukes i pedagogisk øyemed i boken». Jeg svarte at det var greit at forfatteren brukte disse tegningene og at det var bra at Brantenberg utdypet hva Høigård ville analysere, fordi det er så dumt å bli feilsitert, skrev jeg: «Vi opplevde en gang en artikkel i Barnehageforum hvor Unni Bleken tok for seg Snakkepakken® og kom med en del påstander som var direkte feil. Vi fikk selvsagt anledning til å skrive en svarartikkel i neste utgave. Allikevel så vi at Blekens artikkel og utdrag fra denne, hvor vår hensikt med språkverktøyet Snakkepakken® ble vrengt på, ble brukt av andre. Slikt blir så unødvendig når vi er pedagoger som jobber i flere tiår for å bedre forholdene til barn som av ulike grunner strever med språket». Jeg henviste også til en artikkel i Barnehagefolk (mai 2013) hvor pedagog Sissel Engvik i Flora kommune dokumenterte positiv progresjon i barnegruppa etter at Krokane barnehage hadde brukt Snakkepakken® og månedsplanene i Året rundt-boka med stort hell. Det avsluttende svaret fra Brantenberg var: «Anne Høigård er som sagt kritisk til bruk av bilder, men gjør dette for å skape diskusjon, min tanke er at gode pedagoger trenger det!»

Barns språkutvikling, muntlig og skriftlig ble utgitt i 3. utgave i august 2013. I forordet sier Høigård at boka først og fremst er ment som innføringsbok for barnehagelærerutdanningen i kunnskapsområdet «Språk, tekst og matematikk». I avsnittet Bildekort og begrepslæring på side 241 – 243 skriver Høigård at å samtale med barn med utgangspunkt i for eksempel bildebøker eller bilder barn og voksne har tatt selv, altså bilder i kontekst, kan ha stor betydning for språkutviklingen. Bildekort, derimot, er kontekstfrie, skriver Høigård, og enkle bilder innbyr ikke til samtale. Dersom bildet forestiller noe barna allerede har et begrepsinnhold i, kan dette innholdet bli aktivert. Dersom barna får et bilde av noe de ikke kjenner fra tidligere, kan de sagtens lære å benevne den avbildede gjenstanden, men dette leder i liten grad til begrepsdannelse. Høigård skriver at begreper dannes gjennom førstehåndserfaringer og en rik kontekst, der barnet også får assosiasjoner og følelser knyttet til begrepet.

Påstand: Skal barna få begrepsinnhold i geit, foss, fjær, fastelavnsris, nese og munn, er det unødvendig å gå veien om en forvanskende tegning. De kan jo studere og snakke om disse fenomenene direkte!

Først av alt – Jeg er fullstendig enig med Høigård i at barn danner seg begreper gjennom førstehåndserfaringer og at enkle bilder aldri vil være et alternativ eller en erstatning! Læremidler som kun består av bilder, uten kontekst, har etter min mening, svært liten pedagogisk verdi i seg selv.

Figur 20 har bildeteksten «Hva forestiller dette?»

På side 242 gjengir Høigård bilder av det hun omtaler som såkalte nøkkelord i Snakkepakken året rundt (Malinovsky (2009): «Dette er en liten del av et språkmateriell som er et av de mest brukte i barnehagene. Tegningene forestiller geit, foss, fjær, fastelavnsris, nese og munn.» Høigård virker opptatt av å være tydelig og sette ting i kontekst. Allikevel oppgir hun ikke at hun har plukket ut 6 av 180 tegninger, fra tre ulike månedsplaner – september, januar og februar – og samlet dem i en ny konstellasjon. Hun har fjernet tekst og notatlinjer under hver tegning, for så å velge bildeteksten: «Hva forestiller dette?». Ved å stykke opp og rekonstruere heftet, uten samtidig å vise til originalutgaven, mener jeg Høigård misleder målgruppen sin, barnehagelærerstudentene.

Originalutgaven av fargeleggingsheftet med nøkkelordene i januar og februar. Over halvparten av de 180 todimensjonale illustrasjonene finnes som tredimensjonale gjenstander i Snakkepakken® blant annet fire gjerder, geiter i tre ulike størrelser, sau, hest og ku.
Formingsaktivitet i 1994: Barna gir uttrykk til alle inntrykkene de får. De tegner geiter, bro, foss og seter. De klipper ut og fremfører Bukkene Bruse.

Videre skriver Høigård: «Som redskaper for begrepslæring har slike bilder liten verdi. Barn som aldri har sett geiter eller fosser, vil neppe danne en indre forestilling av geit og foss selv om de kan navngi tegningene». Høigård unnlater å nevne at geit og foss er kun to av totalt femten tegnede nøkkelord som inngår i januar-månedsplanen. Hun trekker de to tegningene ut av konteksten de inngår i og løsriver fargeleggingsheftet fra de tilknyttede månedsaktivitetene. Høigård trekker frem to tilsynelatende tilfeldig utvalgte tegninger, dermed vet ikke leseren at geit og foss er forbundet med bru, seter og troll, kjerneord i januarplanens fortelling Bukkene Bruse. Frasen» barn som aldri har sett geiter eller fosser» indikerer at materiellet ikke omfatter førstehånds-opplevelser. Innenfor pragmatikken kaller vi dette for en presumpsjon, noe en går ut i fra og regner med. Juridisk blir det brukt om en forutsetning som en legger til grunn dersom det motsatte ikke blir bevist. Vel, i Året rundt-boka vil du se at hver av de tolv planene gir deg idéer til en relevant tur hver måned, i januar får barna oppleve både geiter og fosser! På min avdeling i Oslo besøkte vi geitene på Kampen bondegård og på Ekeberg rideskole og husdyrpark. Og vi både trippet og trampet over ei bru med fossende vann under da vi besøkte Alnaelva i Svartdalen urskog. Språkfokus, sangregle, lek, humor, tur, forming og matlaging er faste innslag i hver eneste månedsplan. Fargeleggingsheftet inngår i en helhetlig, systematisk metodikk som gir barna repetisjon og variasjon i form av et mangfold av opplevelser og erfaringer!

På bildet ser du Likani sette fingeren sin på Thomas´ nese, dermed oppfordrer hun Mariam til å peke på tilsvarende kroppsdel. Høigård har løsrevet ordene nese og munn fra septemberplanen, på samme måte som geit og foss i januarplanen. I septemberplanen er det 20 ord, blant annet øye, øre, hånd, kurv, kake, saftflaske og ulv. Jeg tipper at du konkluderer med at utvalgt fortelling i september er Rødhette!

Påstand: «Hva er fastelavnsris for en muslimsk familie?»

Allerede i 1993 lærte tospråklig assistent Inthu oss på avdelingen at julenisse på tamil er nattar pappa. Tospråklig assistent Farida mente det ikke fantes noe tilsvarende ord på urdu. Lærerikt!

Jeg er glad for at Høigård stiller dette spørsmålet. Tegningen av fastelavnsris er plassert i februarplanen fordi barnehagene rundt om i landet da har lange tradisjoner med å plukke grener og pynte dem med fjær. Det er et høydepunkt for barna å ta med riset sitt hjem så familien kan glede seg over den fargerike grenbunten og vente på at små, lysegrønne blader skal stikke frem og varsle om vår og nytt liv. Begrepet fastelavnsris er et utmerket eksempel på at en tegning i fargeleggingsheftet kan være med på å utvide de kulturelle referanserammene våre. Fargeleggingsheftet har tegninger av sentrale ord som barna er i kontakt med i barnehagen og hjemme, og de samme ordene vil nødvendigvis ikke dukke opp på begge arenaer.

Selvsagt vil vi oppleve at ikke alle de 180 illustrerte ordene har et motstykke på hvert språk!

Tegningene i fargeleggingsheftet illustrerer natur- og værelementer, tradisjoner og høytider, ting brukt i inne- og uteaktiviteter, innhold i utvalgte fortellinger, kropp, mat, klær, hus, farger, mønster, folk, vesener, dyr og fugler. Tegningen av dompap var utgangspunktet for at de tospråklige assistentene på avdelingen gjorde oss bevisste på at dompap ikke har et eget ord på tamil og urdu. Kanskje ikke så rart siden dompapen ikke bor i Sri Lanka og Pakistan. Fargeleggingsheftet åpnet således konkret opp for at Inthu og Farida kunne berike avdelingen med den kulturelle kompetansen sin.

Påstand: «Det er mange koder som må knekkes for at foreldrene skal forstå tegninger som de gjengitte. Et minimumskrav når bilder skal brukes som bindeledd mellom barnehage og foreldre, må være en naturtro fremstilling.»

Høigård skriver at «tegningene av nøkkelordene i dette læremiddelet er samlet i et fargeleggingshefte som barna skal ta med seg hjem. Under tegningene står det på norsk hva de forestiller. Foreldrene til barn med andre morsmål enn norsk oppfordres til å skrive hva tingene heter på deres språk. Dette er et godt prinsipp, for dermed får barna ordet på begge språk, og foreldre og barn kan lettere snakke sammen på morsmålet om det barna holder på med i barnehagen.»

Her beskriver Høigård fargeleggingsheftet helt i samsvar med intensjonene mine. Min erfaring er at en god språkutvikling henger sammen med gode språkomgivelser, både hjemme og i barnehagen. Derfor utviklet jeg fargeleggingsheftet, så barnehagen og hver enkelt familie kunne samarbeide om å gi barnet språkstimulering på begge arenaer. Dette styrker ikke bare morsmål og norsk språk, men skaper også et jevnbyrdig, utvekslende samhold mellom personale og familie. Vi blir alle beriket av å lære ord på de morsmålene som er representert på avdelingen. Dette bidrar til aksept, følelse av tilhørighet og likestilling mellom familiene og personalet. Tilegnelse av et ord på morsmålet samtidig med den norske ordvarianten er med på å styrke barnas flerspråklige kompetanse. Å utvikle morsmål parallelt med norsk allerede i førskolealder gir barna forsprang, de blir dyktige språksammenlignere.

I barnehagen kan barnet tilegne seg nøkkelordene ved å delta i aktiviteter fra Året rundt-planene: månedens språkfokus, fortelling, sangregle, lek, humor, tur, forming og matrett. Hjemme kan barnet tilegne seg nøkkelordene i sitt eget hefte ved å fargelegge ordene samtidig som det samtaler, lytter, uttaler og sammenligner håndskrift og -typer.

Høigård fortsetter: «Det er imidlertid mange koder som må knekkes for at foreldrene skal forstå tegninger som de gjengitte. Foreldrene kan være fortrolige med geiter, men hvilket dyr med horn er det egentlig som er avbildet her? Den eggeformede kroppen og de svungne trekantbeina gir ingen sikre holdepunkter. Har foreldrene bakgrunn fra flate, tørre landskap, er det ikke så lett å tolke fossebildet. Et minimumskrav når bilder skal brukes som bindeledd mellom barnehage og foreldre, må være en naturtro fremstilling. Sjøl da kan det være problematisk.»

Bak på fargeleggingsheftet er de 180 tegningene samlet – i farger. Fargene gir barna inspirasjon, og i visse tilfeller også nyttig informasjon. Bjørnen er brun, bananen er gul, appelsinen er oransje, sebraen og skjæra er sort og hvit, grisen er rosa, frosken er grønn, sola er gul, marihøna er rød og svart, det norske flagget er rødt, hvitt og blått, fossefallet er blått, fjellene er grå og snøtoppene er hvite.

Med vår tids migrasjon og reisevaner, og med dagens tilgang på informasjon gjennom tv, internett og mobil, syns jeg det grenser til komisk når Høigård sier at foreldre ikke klarer å tolke «fossebildet» om de har bakgrunn fra flate, tørre landskap. At Høigård derimot mener jeg ikke fremstiller ordene naturtro nok, dét har hun full rett til å mene.

Da den første Året rundt-boka ble publisert i 2006 inneholdt den 280 nøkkelord. Illustrasjonene var ferdig kolorerte tegninger fra internett som jeg kopierte opp i svart-hvitt-utgaver, men det fungerte lite tilfredsstillende når barna skulle fargelegge oppå. Jeg så behovet for færre, og mer ensartede tegninger. Og det var faktisk yngstedatteren på seks år som oppmuntret meg til å tørre å illustrere nøkkelordene selv i 2009: «Du er kjempeflink mamma, du tegner så enkelt og morsomt!» Noen ord måtte jeg tegne om og om igjen før Elin så hva tegningen skulle forestille. Hun var streng med godkjennelsene sine. Derfor lever jeg godt med at Høigård beskriver geita mi som et egg med svungne trekantbein!

En herlig fremføring av barnehagelærerstudent Elise i hennes praksis i Hellas. Noen dager tidligere fortalte Elise Bukkene Bruse med gjenstander og barna ble inspirert til å skape eget leketøy. Med en felles før-forståelse er ingen i tvil om at figurene forestiller geiter!

Avslutningsvis: Det å være kritisk og skape diskusjon rundt Snakkepakken® er helt klart nødvendig. I denne artikkelen har jeg trukket frem påstander og kommentert dem etter beste evne. Artikkelen vil forhåpentligvis gi en ny innsikt til flere enn personene som har fremsatt påstandene . Hva skal vi egentlig med alle disse språkpakkene, da? Snakkepakken® dekker, etter min mening, to viktige behov. Den gir på den ene siden personalet et redskap og en større bevissthet i arbeidet med sine barnegrupper. I tillegg får barna stor mulighet til deltagelse og til å tilegne seg språk på en morsom, variert og grundig måte.