Publisert Legg igjen en kommentar

Fortellingene – kilder og inspirasjon

Vašek bodde bak slottet. I Parkveien. Han var en eldre venn av pappaen min Milan. Jeg var med dit en gang. I ei hylle lå et stort skjell. En konkylie, sa Vašek, tett igjen det lille hullet med pekefingeren din og hold konkylien mot øret. Da hører du havet suse. Sa Vašek. Og sendte med meg konkylien hjem. Jeg har den fremdeles!

Montasje av tegninger. Laget av ei jente som gikk i Pepperkakehuset hvor jeg jobbet i mange år.

På femårsdagen min i 1970 kom pappa med gave fra Vašek. Verdens beste eventyr. Den er fortsatt yndlingsboka mi. I forordet står det at eventyr hører til våre eldste kulturskatter. At noen har vandret fra Asia gjennom Europa og Afrika. At gjennom generasjoners muntlige overleveringer har de fått formen og den fargerike handlingen som øver en tiltrekning på oss alle. Boka beskrev en underlig verden befolket av alminnelige mennesker og ualminnelige skapninger. Boka beskrev hverdager hvor de vidunderligste ting skjedde. På Ludvig den fjortendes hoff sto Charles Perrault og underholdt med Askepott og hennes sko. I Tyskland ga brødrene Grimm ut Kinder- und hausmärchen som skulle bli den mest leste boka etter Bibelen! På et artiumkurs i Norderhov møttes de to skoleguttene Asbjørnsen og Moe og startet et vennskap og samarbeide som varte livet ut. I Odense diktet Hans Christian Andersen vemodige og samtidig humoristiske eventyr.

Når barna lytter til dem alle, får de erfare noe av den visdom som ennå lever i disse gamle fortellinger fra svunne tider – de kan vekke sansen for det vidunderlige og forunderlige i oss alle. Står det i Verdens beste eventyr. Flere av fortellingene i Snakkepakken® finnes i mange forkledninger. De er gjengitt i barnebøker, eventyrsamlinger og på Internett. Andre er skjulte skatter basert på muntlig overlevering. De føyer seg allikevel alle sammen inn i en rekke av fortellinger med, som oversetter Odd Bang-Hansen sa, en formel som tåler tidens tann.

Ni fortellinger i Snakkepakken® har røtter fra Sapmi – et område som strekker seg over både Norge, Sverige, Finland og Russland. Noen kan lokaliseres til Tana-traktene.

Fortellingene i Snakkepakken® har røtter fra Amerika, Burma, Danmark, England, Frankrike, Hellas, Kina, Norge, Somalia, Sverige, Tsjekkia, Tyskland og Ukraina. Det er en fortelling med afrikansk-amerikansk opprinnelse, én har røtter fra indisk-engelsk folklore, det er to indianske legender fra sør og nord i Amerika, det er en fortelling med jødisk opprinnelse og en legende fra Tyrol – fjellområdet mellom Tyskland, Sveits, Italia og Østerrike.

Skilpaddebabyen som ble forlatt kan ha sitt utspring i en somalisk fabel. Haren og skilpadden, Sola og vinden og Løven og musa er kreditert Æsop (620–560 f.Kr.) som skal ha vært en gresk fabeldikter og tidligere slave for Iadmon på øya Samos. Boka Æsops fabler ble utgitt av Demetrios fra Faleron i Hellas på 300-tallet f.Kr. Skilpaddebabyen og kakebiten har struktur som minner om Kyllingen og katta fra Historier til fortelling, lek og teater i barnehagen (2007) av den norske læreren og dramapedagogen Solveig Gaarder, som gjenforteller et burmesisk folkeeventyr. Den bitte lille kona er inspirert av Sagan om den lilla, lilla gumman fra 1897, av Elsa Beskow (1874–1953), svensk forfatter og billedkunstner.

To av jentene i lek med gjenstandene til Rødhette-fortellingen.

Min versjon av Rødhette og ulven er atskillig mer barnevennlig og human enn Le petit chaperon rouge! Franske Charles Perrault (1628–1703) publiserte fortellingen i sønnen Pierres navn, da han fryktet latterliggjøring! Noe så fjollete, da gitt! Hundreårsbursdagen har elementer fra Mrs. Mallaby’s Birthday skrevet i 1939 av den engelske forfatteren Helen Earle Gilbert. Gullhår og de tre bjørnene er tro mot The Story of the Three Bears av engelske Robert Southey (1774–1843). Southey fortalte eventyret i 1813 og skrev det ned i 1837. I 1848 ble det publisert i The Doctor.

Snøklokken med det hvite hjertet er en variant av Da snøen fikk hvit farge fra Små sagn om store ting utgitt i 1969 av den norske antroposofen Dan Lindholm (1908–1998). Lindholm oppgir Tyrol som opprinnelsessted for sagnet. Musa som fikk ei nøtt i hodet er inspirert av The Friendly Lion fra Tortoise’s Flying Lesson utgitt i 1994 av britiske Margaret Mayo (1935–) som gjenforteller fritt etter indisk-engelsk folklore om musa, kokosnøtta, hunden, apen, tigeren, kamelen, elefanten og løven. Strukturen ligner Asbjørnsen og Moes Hønen som skulde til Dovrefjeld forat ikke Alverden skulle forgaa i Eventyrbog for Børn, 1883, om høna, hanen, gåsa, anda og reven.

I Det snille grantreet har jeg flettet sammen yndlingspartiene mine fra Why the Evergreen Trees Keep Their Leaves In Winter av den amerikanske dikteren Florence Holbrook (1860–1932) og Fuglen som mistet en vinge utgitt i 1984 av maleren og forfatteren Bjarne Holst (1944–1993). Den gavmilde muldvarpen er inspirert av Das Häschen und die Rübe fra 1967, et kinesisk eventyr gjenfortalt av Roswitha Grüttner (1939–). I Grüttners billedbok møter vi en hare, et esel, et lam og et rådyr som spiser nepe, potet, kålhode og grønne blader. Nissen som ikke spiste grøt kommer fra en favoritthistorie fra barndommen min: Jenta som lærte kongen å spise havregrøt i Alle tiders gullhøne fra 1959 av norske Alf Prøysen (1914–1970). I Hjertet som ble borte har jeg spunnet videre på Rødhette-eventyret og blandet inn figurer fra de foregående fortellingene. For meg er «bestemor» kona i skogen. Kona ble skapt til meg i 1968 av min «bebbe» Helga Elise Wallgren (1900–1988).

Min kjære kollega Mette setter ut grøt til nissen! Foran Kakesmula, garderoben til Pepperkakehuset.

Da snømannen mistet gulrotnesa er en hyllest til min favoritt Snögubben Frasse fra 1996 av den svenske forfatteren og illustratøren Ulf Löfgren (1931–2011). Bakeren og pepperkaka er inspirert av et tradisjonelt eventyr om en pepperkakefigur som våkner til liv og rømmer. Forfatteren er ukjent. Eldste skriftlige versjon sto i det amerikanske St. Nicholas Magazine i 1875. De tre Bukkene Bruse er så klart De tre Bukkene Bruse, som skulde gaae til Sæters og gjøre sig fede, nedtegnet av Peder Christen Asbjørnsen (1812–1885) og utgitt i 1843. Den lave katten er en vri på The Very Small Tabby Cat av britiske Margaret Mayo (1935–). Mayo forteller fritt etter en afrikansk-amerikansk historie i Stars Fell On Alabama, skrevet i 1934 av amerikanske Carl Carmer (1893–1936).

Gjerdet som knirket er inspirert av klassikeren The Man Who Never Snoozed fra 1961 av den amerikanske forfatteren Jean Lee Latham (1902–1995). Heksa og garnnøstene har elementer fra Var är mina fem små grå ullgarnsnystan av Elsa Beskow. Jeg har bevart originalrammene, men har med færre barn og andre dyr. De syv dyrene i votten er nokså tro mot Skinnvotten, et folkeeventyr fra Ukraina som Alf Prøysen gjendiktet til norsk i 1955. I De fargerike fjærene har jeg hentet impulser fra Jacob Børretzens oversettelse av Isak Sabas nasjonalsangtekst fra 1906. Og fra Astrid Båhls sameflagg fra 1986. Båhl hentet inspirasjon fra diktet av sørsamen Anders Fjellner (1795–1876) om solsønnen som giftet seg med jettedatteren.

Mitt eget formidlingsutstyr til “Prinsessen på erten” av silkestoff, pappeske og fingerdukker.

Trollet som spiste regnskyer er inspirert av Ahajute und der Wolkenfresser fra 1995 av tsjekkiske Vladimír Hulpach (1935–). Hulpach tolker en fortelling i Zuni Mythologi fra 1935 av den amerikanske sosial-antropologen Ruth Benedict (1887–1948). Doktor Klokkeklang er inspirert av Den fattige skredderen og rabbineren, et jødisk eventyr. Prinsessen på erten eller Prinsessen paa Ærten ble første gang utgitt i 1835 av danske Hans Christian Andersen (1805–1875). Andersen var visstnok inspirert av en historie han hadde hørt i Sverige. Gidder-ikke-landet er inspirert av en fortelling i Historier til fortelling, lek og teater i barnehagen (2007) av Solveig Gaarder, som oppgir å fortelle fritt etter et engelsk folkeeventyr. Froskekysset er inspirert av Froskekongen eller Prinsessen og gullballen – Der Froschkönig oder der eiserne Heinrich – nedskrevet av brødrene Jacob Grimm (1785–1863) og Wilhelm Grimm (1786–1860), tyske språkforskere og eventyrsamlere. Jeg har diktet inn bøtte, skje, fisk og bord med lys, mat og drikke.

Den gamle mannen og katten er inspirert av Mein Onkel Harry fra 1971 av Gerlinde Schneider. Oversatt til norske Onkel Jakob i 1972 av Jo Tennfjord (1918–2007). Boka var en populær stasjonslek i Etterstad barnehage i Oslo på 1990-tallet. Jeg fikk ideen til Påskehøna som ikke la egg på apples4theteacher. Molly’s Easter Hen handler om Molly, Red Top, Mother og Auntie Brooke. Historien tilskrives Annie Willis McCullough (?–1916) og stammer i så fall fra hennes Little stories for little people, publisert av American Book Company i 1902.

Inspirasjonen til Pingvinungene som danset kommer fra Felix och Fenix, svensk barne-tv fra 1991. Robert Gustavson (Felix) forteller Dom gula små grodorna til papegøyen Fenix, basert på en original av den svenske dramapedagogen Elsa Olenius (1896–1984). Fem gule frosker, en skilpadde, en brøleape, ei padde, tre papegøyer, en honningfugl og ei ugle med barn er forvandlet til to pingviner, hai, isbjørn og to rever. Om Høna som sådde et frø: I publikasjonen The Little Red Hen fra 1918 blir det oppgitt at fortellingen er et engelsk folkeeventyr. Bamseklemmen har trekk fra Ask Mr. Bear av den amerikanske forfatteren og illustratøren Marjorie Flack (1897–1958) i hennes Told Under the Magic Umbrella fra 1939. Originalen handler om Danny og morens gave. Han spør høna som foreslår egg, gåsa putefjær, geita ost, sauen et teppe og kua melk. Alt dette har allerede moren. Danny vil ha med dyra for å spørre bjørnen, det tør de ikke, han går alene. Bjørnen visker ham noe. Tilbake hos mor gjetter hun egg, pute, ost, teppe og melk. Nei, en bamseklem!

For mange år siden fant jeg disse plysj-fiskene på Lindex! Bob bob daddy daddy bob bob su!

Jenta og isbjørnprinsen er inspirert av Kvitebjørn kong Valemon også kjent som Østenfor sol og vestenfor måne, fra Setesdal på 1880-tallet. Eventyret ble nedtegnet av kunstmaler Schneider og Peter Chr. Asbjørnsen. I originalen blir kongen forhekset til isbjørn i syv år, prinsen min kun i et døgn! Magisk duk, saks og flaske er byttet ut med grønnsaker, lys, marihøne og flaggermus. Til Den magiske stia har jeg hentet inspirasjon fra Historier til fortelling, lek og teater i barnehagen (2007) av Solveig Gaarder, som skildrer en indiansk legende fra Nord-Amerika. Oseo hjelper en fugl og et ekorn og får ei tørket bønne og ei eikenøtt. Oseo fanges i garnet til kjempen, bønna gjør Oseo liten, han unnslipper. Oseo spiser nøtta, vokser og kommer trygt hjem. Bebbe og Bebar er kallenavnene jeg hadde på besteforeldrene mine i huset på Økern i Oslo midt på sekstitallet. De tre små fisk leker «Haien kommer» er inspirert av den klassiske barnesangen Three Little Fishies av Horace Kirby «Saxie» Dowell (1904–1974), amerikansk komponist.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *