I denne artikkelen kan du lese om små og store begivenheter helt tilbake til da jeg startet som barnehageassistent for tredve år siden. Erfaringene fra denne perioden har vært med på å forme Snakkepakken® til det den er i dag.

Praktisk materiell med teoretisk forankring

Snakkepakken® er et resultat av praktisk og faglig viten fra mange års barnehagearbeid, pedagog- og språkstudier. Metodikken har røtter i åttitallet, da jeg jobbet som assistent på Kråkeslottet, Grønland barnehage, Oslo, med en barnegruppe som hadde mange ulike morsmål. Barna og jeg byttelånte ord, en av jentene lærte meg at gulrot var gadsjer på urdu. Den tospråklige assistenten Shanaz fra Blystadlia imponerte meg stort. Hun kunne norsk, urdu, panjabi og engelsk og var raus med å tilby sin flerspråklige kompetanse. Førskolelæreren Margit «drev» meg til å ha min aller første samlingsstund i garderoben med barna sittende i en halvsirkel på bittesmå trestoler. Hun ba meg «rope opp» ved at barna skulle svare med et fargenavn da jeg pekte på dem. Margit lærte meg å lage plastelina! Da hun gikk i svangerskapspermisjon, ble jeg bedt om å overta. Jeg deltok på kurs for avdelingsledere uten pedagogisk skolering. Foreleser Odd Brunland, sosionom med spesialpedagogisk utdannelse og lektor ved Høgskolen i Akershus snakket om oppdragelse og sa de kloke ordene: «Grensesetting lærer barnet å kjenne konturene av seg selv». En annen foreleser tegnet opp barnehagen i trekantet form. Nederst sto en gjeng assistenter. Litt høyere sto pedagogene. Klemt fast øverst i spissen satt en leder. Alle var plassert i hver sin etasje uten foreldre, barn, vinduer, trapper og mulighet for kommunikasjon. Observasjonen min ble ikke møtt så altfor positivt, jeg var en ung og uvitende assistent, må vite! Tilbake på jobb oppfordret styrer Inger Tove, senere barnehagekonsulent i Stange kommune, meg til å ta barnehagelærerutdannelse og innvilget meg tre års permisjon.

En runding triller atskillig bedre enn en trekant om målet er samarbeid og fremgang!

Jydsk Børnehaveseminarium, Danmark

Jeg tok børnehavepedagogutdannelse i Århus 1989–1992. En dag, i faget allmenn (teoretisk) pedagogikk, dukket modellen som ble skissert for et par år siden opp igjen, ikke som en trekant, men som en stor runding. I rundingen satt assistentene, pedagogene, lederen, foreldrene og barna sammen som kakebiter. Den nevnte trekant-fremstillingen satte i gang en diskusjon og vi konkluderte: En runding triller atskillig bedre enn en trekant om målet er samarbeid og fremgang! Brunlands uttrykk ble også diskutert og lent inntil psykologene Vygotskijs og Bruners stillasbygging: «Vår støttede tilrettelegging og forklaring utgjør et stillas rundt barnets utøving av en aktivitet. Det barnet kan utføre i et samarbeid i dag, kan det utføre selvstendig i morgen». Jeg noterte: «Vi er barnas språklige og sosiale omgivelser».

Etterstad barnehage

I 1993 fanget styrer Olga i Etterstad barnehage, senere SaLTo-
koordinator i bydel Gamle Oslo, opp signaler om at mange av barna i nærmiljøet hadde et stort behov for kontakt med det norske språket, men også med morsmålet sitt. Det var stort sett i en liten krets at språkene ble hørt og brukt og det var et stort ansvar for foreldrene å være alene om å sørge for at barna videreutviklet disse språkene. Ikke minst med tanke på kontakt med familie langt unna og det å ha et solid språkapparat for å kunne ta i mot lese- og skriveveiledning. Barnehagene i området tilbød heldagsplasser og kostet deretter. Resultatet var at mange barn møtte det norske språket først ved skolestart. På de lokale barneskolene møttes barn med store språklige variasjoner, det var snakk om språksprik. Flere barn hadde ikke forutsetninger for å bli med på «tradisjonelle skoleopplegg» selv om de hadde nådd skolealder. Olga åpnet derfor bydel Helsfyr-Sinsens første korttidsavdeling. Solsiden hadde oppholdstid fra ti til kvart over to, lav, fast oppholdsbetaling og fokus på språklig og sosial vekst.

Jeg hadde kommet hjem igjen fra Danmark og ble ansatt som pedagogisk leder, sammen med barnehagelærer Gro og to assistenter med språkkompetanse i norsk, engelsk, urdu, panjabi og tamil; Farida og Inthu. I oktober -93 møblerte vi, sydde fargerike gardiner, handlet inn piano og åpnet dørene for tyve barn i alderen to til seks år. Ti hadde norsk som morsmål, fem hadde panjabi og/eller urdu som morsmål og fem hadde tamil som morsmål. Førti foreldre med søsken, tanter, onkler, kusiner, fettere og besteforeldre ble knyttet til avdelingen. De som søkte plass var stort sett familier hvor en av foreldrene ikke jobbet, de gikk på skole eller kurs, jobbet deltid, skift eller hadde fødselspermisjon.

Fra første dag oppsto behovet for kommunikasjon. Familiene hadde klare ønsker. I barnehagen skulle barnet lære språk, leke og få venner i nærmiljøet. Vi ble et møtested. Bringing og henting innebar også kaffe og te, tente stearinlys, småprat, smil, latter og gestikulering. Vi samlet oss om barnet som viste og snakket om tegninger, forming og fotografier. Gjensidig respekt og tillit vokste frem. Det ble viktig å forstå og bli forstått. Ikke alle behersket norsk, men vi gestikulerte, oversatte, delte tanker, følelser og språkkompetanse. Vårt mantra var: «Jeg er interessert i hva du sier, ikke hvordan du sier det, så fortell!» Vi bygget opp nære relasjoner over tid gjennom daglige, små møtestunder. Slik oppdaget vi det unike og personlige hos hverandre. De hverdagslige, uformelle pratestundene besto av bruk av fornavn, høflighetsfraser, tre kyss på kinn, håndtrykk, vennlige smil og øyekontakt som varmet personalet og familiene resten av dagen. Vi beundret tenner som løsnet. Vi gledet oss når barnet fikk småsøsken. Entusiasmen rådet når ei mor stolt hadde gjort et handlekupp og viste frem mat, stoffer, klær og leker. Vi feiret at noen fikk tilslag på treromsen de lenge hadde ønsket seg. Vi skjemte hverandre bort med matspesialiteter. Vi hadde varme gjenforeninger når noen kom tilbake etter langvarig fravær. Familiene var sterkt knyttet til slekt, hendelser og tradisjoner i hjemlandet eller i andre deler av Norge, vi gratulerte når en søster av far hadde giftet seg. Vi jublet når en av jentene på avdelingen ble kusine til tvillinger. Vi trøstet hverandre når en bestemor langt borte døde. Vi gråt sammen når en ulykke rammet på den andre siden av kloden.

Vi gledet oss over årets første snø, men for noen av familiene var den mørke og kalde tiden tøff: «Å være ute på denne tiden av året?!» «Hva er så bra med ulltøy?» En kulturelt betinget forståelse av årsak til sykdom hadde endel med dette å gjøre. Og selv om vi åpnet først klokken ti, kunne tidligere leggetid være vanskelig å akseptere. Medbrakt lunsj var ikke bare brødskive med makrell i tomat, men biryani, blinis, børek, cous cous, dumplings, fish and chips, grøt, humus, knedel, kulfi, lassi, lompe, maki, nan, nudler, samosa, sevia, terte, tortilla, omelett, paella, pai, pasta, pirog, pita, salat, ris, velling og vårrull. Jeg avrundet hver uke med fredagslunsj. En liten gruppe svingte seg på kjøkkenet og disket opp med kreative retter til glede for hele avdelingen. Jo, det var et unikt miljø.

Konkrete metoder

Et av de første språklige hjelpemidlene mine var skjemaet Observasjon av forutsetninger for lek og aktivitet, utarbeidet av pedagogen Mette Tafjord på tidlig åttitall. I likhet med Ylva Ellneby, svensk spesialpedagog og forfatter av Barns rãtt att utvecklas (1991), var Tafjord konkret og praktisk. Dette var damer som tilbød metoder rundt hvordan jeg kunne foreta vurderinger av barnets utviklingsnivå så jeg kunne gi støtte til en helhetlig utvikling. En annen bok som fikk meg til å tenke, var Mot en ny norsk underklasse (1995) av Unni Wikan, professor i sosialantropologi.

I denne «nybyggerperioden» kom Rammeplan for barnehager (1996) og satte en forpliktende ramme rundt planlegging, gjennomføring og vurdering av barnehagens virksomhet. Omsorg og lek, læring og oppdragelse (senere danning) var sentrale deler. I tillegg skulle sosial og språklig kompetanse og sju fagområder være viktige deler av barnehagens læringsmiljø. Jeg ble spesielt opptatt av noe av det konkrete fra Rammeplanen: Barnehagen skulle ta vare på sang-, eventyr-, og regletradisjonen ved å formidle disse til barnet. Bøker, musikk, dans, forestillinger, måltider, reiser og kunst så jeg på som åndelig føde, berikende og utvidende for tanke og språk, hos både barn og voksne. Vi forvaltet en skattkiste full av kultur, av, med og for barnet: Fortellinger, sanger, rim og regler, leker og aktiviteter, mange tradisjonelt forbundet med høytider. Jeg ivret etter å nå frem til hvert barn, uavhengig av alder, språkforståelse, morsmål og ballast. Jeg ville videreføre kulturarven rettferdig til den nye generasjonen. Jeg begynte for alvor å synliggjøre ord ved å leke med gjenstander og illustrasjoner, og oppdaget at den språklige og sosiale utviklingen i barnegruppa økte merkbart.

Dramapedagogikk

Etterstad barnehage besto av en engasjert gjeng på over tyve personer som la omgivelsene til rette for at barnets språk skulle utvikles så mye som mulig før de forlot barnehagen. Gjennom flere tiår hadde barnehagen jobbet etter dramapedagogiske metoder; eventyrkurver, konkreter, lekekasser og stasjonslek. Store fargede silkestoffer ga leken ro, spennende bevegelser, assosiasjoner til skog, sjø, gress, himmel, jord og ild. Stoffene ble kostymer og gjemmesteder. Og ikke minst bidro dramapedagogikken til de legendariske fredagssamlingene. Hver uke møttes alle til en teateropplevelse, fremført av personalet ved hver avdeling. For noen høydepunkter!

På begynnelsen av 90-tallet deltok flere av pedagogene i prosjektet Som om, ledet av teaterpedagog Helge Reistad og koreograf Leif Hernes. Kunstner Ola Enstad lagde skulpturen Portalen som ble utforsket i lek. Grunntanken med prosjektet var at barnet gjennom en «som om-distanse» lettere utviklet sitt språklige og emosjonelle uttrykk via figurer og dramatisk lek. Noe av konklusjonen var: «Iveren etter å leke gjør at det språksvake barnet fra en annen kultur lærer en aktiv og konkret norsk språkbruk for å mestre samlekens krav til språklig kommunikasjon. Barnet lærer å akseptere andres fantasi og innspill og barnet viser evne til konstruktivt samarbeid for å holde leken i gang».

Mange av de ansatte veiledet oss andre, for eksempel med kunnskap de hadde fått fra Faith Gabrielle Guss, norsk teaterinstruktør og forsker ved Høgskolen i Oslo, avdeling for lærerutdanning, og fra boka Child Play (1995) skrevet av Peter Slade (1912–2004), en engelsk dramaterapeut og pioner i studiet av teater for barn. Bjørg Mykle var også en enorm ressurs, med sin glød for teaterdukker brukt i kunstpedagogisk sammenheng. Mye av Mykles tilstedeværelse i Etterstad barnehage er dokumentert i hennes bok Dukkenes magi (1993). Dramapedagogikken ga blant annet idéer til overført lek, en lek som går ut på å overføre lyd, liv og bevegelse til gjenstander. Inn med Veronica Sherborne.

Utklipp fra minneboka

Flerkulturelt arbeid

Opp gjennom 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet etablerte jeg samarbeidsformer og mål. Planer i et tolvdelt årsforløp sikret kontinuitet og progresjon. Jeg tok utgangspunkt i en fortelling som vi knyttet til meningsfylte aktiviteter, turer, forming og lek. På neste side ser vi noen bilder fra denne minnerike epoken.

Jeg fant frem gjenstander og tegninger av ord som dukket ofte opp. Familiene hjalp meg å oversette og låse opp for en større forståelse. Den tette dialogen med oss ansatte og de tydelige månedsplanene, hjalp familiene til å gjøre en kjempeinnsats ved å snakke med barnet på morsmålet. Når barnet etablerte et godt ordforråd og en god ordforståelse på morsmålet, opplevde jeg at barnet tilegnet seg de samme ordene på norsk enda grundigere. Disse erfaringene var utgangspunktet for at jeg lagde fargeleggingsheftet.

Det var gode tider for flerspråklig vekst, alle bidro med egne ressurser, pedagogisk og kulturell kompetanse. Noen påvirket meg ekstra godt, som Inger Brita, kunstnerisk og underfundig steinerlærer, nå innehaver av Konglen atelier & galleri på Finnskogen; Ragnhild fra Bøverdalen i Lom, forkjemper for dialekt og spennende folkeeventyr, nå krimforfatter; og Roger (1945–2000), pedagogen, poeten og gitaristen, høyt elsket av store og små.

I andre enden av senga ligger tåa, sier ungen som ikke vil klippe neglene, men spare til lange bein.

Roger Sivoll

1995 var året da samarbeidet mitt med Lucie Fossum Ihlen fra Pedagogisk Fagsenter i bydel Helsfyr-Sinsen startet. Lucie, spesialpedagog og fysioterapeut med førskolelærerbakgrunn, ble en stor støtte i utviklingen av god avdelingsstruktur med rike språkmuligheter for barnet og personalet. Mange ønsket å besøke arbeidsplassene våre for å få inspirasjon. Førskolelærer Sigrunn, senere ansatt i bydel Bjerke i Oslo, var begeistret for språkkoffertene Lucie hadde satt sammen og for Lekoteket på Fagsenteret. Solsiden ble praksisplassen hennes da hun tok en halvårig migrasjonsutdannelse i 1994. Sigrunn ledet etter hvert prosjektet Lær meg norsk før skolestart i bydel Bjerke. Jeg ble også ansett som en egnet mentor for studenter med annet morsmål enn norsk, siden jeg hadde mye erfaring i hvordan mennesker med ulik bakgrunn og språk kunne kommunisere på en god måte. I forbindelse med EØS-midlene, som bl.a. innebar å øke utvekslingen av studenter mellom mottakerlandene og Norge, samarbeidet jeg med Høgskolen i Oslo om praksisplass til tre barnehagelærerstudenter fra Polen.

I 1995 bestilte Barne- og familiedepartementet prosjektrapporten Tospråklige assistenters funksjon, rolle og kvalifikasjonsbehov. Åse Tefre, førstelektor ved lærerutdanningen ved Høgskolen i Oslo (1950–2003) var redaktør og prosjektleder. Vi var totalt 40 avdelingsledere med tospråklige assistenter fra 12 bydeler i Oslo som ble intervjuet. Vi hadde ansvaret for 320 barn i alderen to til seks år, av disse hadde 125 annet morsmål enn norsk. De tospråklige assistentene dekket 60 av disse barna. Et av svarene mine fra intervjuopptakene ble brukt som åpningssitat i rapporten som kom i 1996: «Grunnmuren i huset, det er morsmålet, også skal du bygge norsken oppå der, det blir huset. Og da er du helt avhengig av at den grunnmuren er så solid som mulig, for ellers skal det bare litt til før det raser sammen».

Snakkepakken® ser dagens lys

I 1997 arrangerte bydelen en idédugnad for barnehagene. Dugnaden avdekket et stort behov for materiell som kunne støtte barnets språktilegnelse og samtidig øke personalkompetansen rundt pråkutvikling. Lucie og jeg fikk i oppdrag å sette sammen et språkverktøy som kunne bidra til å øke barnets språkforståelse gjennom eventyr, rim og sanger. Etter mye arbeid med å velge egnede gjenstander og aktiviteter, ble Snakkepakken® født og satt sammen av våre «Pedagogiske Greatest Hits». Jeg fant på merkenavnet og tegnet logoen med esken og nøkkelen som symboliserer intensjonen om å låse opp for en større forståelse. 16 pakker gikk til de kommunale og private barnehagene og vi holdt innføringskurs to ganger pr år for nyansatte. Den øvrige kursvirksomheten min ble satt i gang av migrasjonspedagogen Åse, som da ledet et gratis språkrettet femårstilbud i bydelen. Sammen holdt vi kurs på Østlandsk Lærerstevne i 1997 og 1998.

Å svare med kroppen

I 1999 deltok jeg i et prosjekt hvor noen av bydelens barnehager prøvde ut språktilegnelsesmetoden TPR, Total Physical Response, grovt oversatt «å svare med kroppen». Målet med prosjektet var å styrke barnets språkutvikling i norsk, med hovedvekt på det flerspråklige barnet, samt å gi de ansatte en konkret metode i arbeid med barnets språktilegnelse. Jeg opplevde at metoden ga økt effekt til Snakkepakken®. Leder var Kirsti, ansatt ved Pedagogisk Fagsenter i bydelen vår. Flere ansatte i bydelen deltok, Lucie, Åse, og Marit og Målfrid fra Rosenhoff flyktningbarnehage. Begge jobbet senere som rådgivere ved Nasjonalt senter for flerkulturell opplæring (NAFO). Prosjektet omfattet blant annet et kursbesøk av den svenske språkpedagogen Marie-Louise Nyberg som presenterte boken sin Den magiske språkposen (1996), da visstnok den eneste litteraturen på nordisk språk som omhandlet TPR-metoden.

Prosjektet delfinansierte dessuten konferansen Den flerkulturelle barnehagen, holdt i 1998 på Rica Sjølyst i Oslo, arrangert av blant annet Fylkesmannen i Oslo og Akershus. Åse Tefre innledet og redegjorde for rapporten Tospråklige assistenters funksjon, rolle og kvalifikasjonsbehov fra 1996. Deretter berettet bydelene Helsfyr-Sinsen og Gamle Oslo, samt Ski og Lørenskog kommuner hvordan de jobbet. Helsfyr-Sinsens oppvekst- og kultursjef Øyvind Henriksen, senere bydelsdirektør i Nordre Aker, Oslo, ga eksempler på organisering og erfaringer så langt. Henriksen omtalte Solsiden som drømmemodellen: «I 1993 opprettet vi det vi da mente var drømmemodellen i forhold til arbeid med minoritetsspråklige barn. Avdelingen hadde kortere oppholdstid, rene språkgrupper og lik fordeling mellom norske og minoritetsspråklige barn. De to språkgruppene hadde egen tospråklig assistent. Det ble rekruttert medarbeidere som var spesielt motiverte for dette arbeidet. Erfaringene fra avdelingen har vært svært viktige i videre arbeid. På bakgrunn av erfaring med språk-koffertene fra Fagsenteret og arbeid på korttidsavdelingen i Etterstad barnehage, har vi utviklet en ‘snakke-pakke’, et viktig og verdifullt verktøy i barnehagehverdagen».

Byttelån av ord på ulike språk

Den nicaraguansk-norske sangeren Katia Cardenal ga i 1999 ut CD-en Navegas por las Costas med noen av Alf Prøysens viser på spansk med latinamerikansk arrangement. Den ble flittig spilt på avdelingen vår, det å dele kulturskatter og byttelåne ord på ulike språk var en del av hverdagen.

Jeg sørget for at barna hadde tilgang til bøker på ulike språk, Rødhette på dansk, engelsk, italiensk, spansk og tysk. «Jeg kan italiensk», strålte ei jente med norsk mormål mens hun «oversatte» teksten til norsk for meg, støttet av bildene. Flere av bøkene synliggjorde ulike skriftspråk, det bidro til at barna la merke til likheter og forskjeller.

Selvsagt opplevde mange av familiene våre kulturkontraster. En spillefilm med femårsgrense som fikk frem disse kontrastene og rørte meg sterkt, var Bak syv hav (1991), regissert av Espen Thorsteinson og Saeed Anjum. Hovedpersonen, åtteåringen Aslam opplevde at faren plutselig reiste fra han i Lahore. Året etter reiste familien etter og møtte Norge på godt og vondt. Aslam hadde hørt om Norge da han bodde i den tett befolkede og fargerike storbyen i Pakistan. Norge ble nærmest fremstilt som et eventyrland i det fjerne; kaldt, snødekket, nesten uten liv, lukt og lyd. Denne forestillingen stemte godt når han, moren (spilt av Rubina Rana, 1956–2003) og søsknene ankom ett år etter faren. Den lille gutten full av inntrykk, impulser, hjerte og følelser fra Pakistan skulle nå prøve å leve et nesten norsk liv og bli nesten norsk. En filmsekvens viser Aslams første skoledag. Læreren ber ham komme opp og skrive navnet sitt på tavla. Aslam er skoleflink, han reiser seg lydig og skriver med skriftspråket nastaliq. Læreren reagerer: «Nei, slik skriver vi ikke i Norge». Han tar svampen, visker ut det Aslam har skrevet og erstatter med latinske bokstaver.

Eneforhandler Riktige Leker

Interessen for Snakkepakken® vokste. I 2000 inngikk Lucie og jeg et samarbeid med Riktige Leker AS, som satte språkverktøyet i produksjon. Riktige Leker har vært en anerkjent forhandler av leketøy og pedagogisk materiell siden 1946. I 2018 ble Riktige Leker en del av Sprell. I 2019 tilrettelegger jeg deler av Snakkepakken® for hjemmet.

Kursvirksomhet

Gradvis ble Snakkepakken® tatt i bruk i stadig større deler av landet, og Lucie og jeg reiste rundt med Kurs i bruk av Snakkepakken®. Jeg har fått oppleve mye lokalt arbeid, siden mange av kursene har blitt holdt i små barnehager. Det er veldig lærerikt for meg å se hvordan ute- og innearealer, fellesrom, dukkekroker og garderober blir benyttet, hvordan leker, bøker og annet utstyr blir oppbevart. I arbeidet med Året rundt-heftet (2007), dro jeg stor nytte av all reisevirksomheten. Jeg utarbeidet heftet på en så nøytral måte som mulig, så innholdet enkelt kunne tilpasses barnegrupper, arbeidsmåter og lokale forhold. Jeg holdt over 500 kurs med Lucie til hun avsluttet arbeidet med Snakkepakken® sommeren 2011. Da overtok jeg som eneeier og videreutvikler.

Observasjon med språklig utbytte

I 2003 fikk jeg opplæring i TRAS, Tidlig Registrering Av Språk. Jeg benyttet kartleggingsskjemaet til hvert barn, både på morsmål og norsk, én til to ganger i året. Rutene i skjemaet ble skravert ut fra barnets kontakt med aktuelt språk, ikke ut fra alder. Kartleggingen tydeliggjorde barnets språklige ståsted og bevisstgjorde meg på hva jeg måtte støtte. Snakkepakken® og TRAS ble gode samarbeidsredskaper. Med Snakkepakken® fikk barnet delta i aktiviteter som ga det nye og nødvendige erfaringer. Assistenten Mette og den tospråklige assistenten Ghazala var en enorm støtte i denne fasen. Barna på avdelingen viste en rask og jevn språklig utvikling, noe personalet, familien og etter hvert skolene bekreftet. Fremgangen gjorde seg gjeldende innenfor alle de åtte områdene i TRAS:

• Samspill
• Kommunikasjon
• Oppmerksomhet
• Språklig forståelse
• Språklig bevissthet
• Uttale
• Ordproduksjon
• Setningsproduksjon

Fra Solsiden til Pepperkakehuset

I 2002 skiftet Solsiden hus og navn til Pepperkakehuset. De fleste barna hadde nå et annet morsmål enn norsk: Urdu, panjabi, tamil, albansk, arabisk, vietnamesisk og tyrkisk. Den systematiske bruken av Snakkepakken® ble stadig forbedret gjennom evaluering og nyutvikling. Mette, Ghazala og jeg samarbeidet godt.

I dag lekte jeg og noen barn at vi reiste på tur. Tripptrappstoler i lang rekke var fly som tok oss til fjerne land. Ved ankomst oppsto det problemer. Ingen skjønte norsk i Spania, Pakistan, Sri Lanka og Tyrkia! Vi trengte mat, vi skulle ta inn på hotell og vi måtte spørre om veien til ulike steder. Heldigvis kunne barna spansk, panjabi, tamil og tyrkisk! De fikset mat og drikke, ordnet hotellrom og kjøpte inngangsbilletter til dyreparken. Vi andre var takknemlige. Det språkkyndige barnet ble en ressurs, en leder, en ekspert full av selvtillit.

Dagboknotat fra assistentjobben i Grønland barnehage, Lena Malinovsky, 1986

Malinovsky Metodikk og universitetsstudier

I 2006 avsluttet jeg arbeidet i Pepperkakehuset og begynte på heltid arbeidet med Snakkepakken® gjennom enkeltpersonforetaket Malinovsky Metodikk. Den første Året rundt-boka kom i 2007. Samtidig startet jeg på en ny bachelorgrad ved Universitetet i Oslo: Kultur og samfunnsfag med fordypning i norsk som andrespråk. Studiet hadde emner som språkvitenskap, språktilegnelse, andrespråkslæring, norsk språkstruktur og skriftkyndighet i et andrespråksperspektiv samt litteratur i en flerkulturell kontekst. Med professor Anne Golden i spissen, presenterte foreleserne meg for mye spennende forskning som jeg kunne overføre til arbeidet mitt med de yngste. Jeg fullførte deltidsstudiet i 2011.

CD-produksjon

I 2007 utkom Snakkepakkens CD. Lucie og jeg valgte sanger, regler og var pedagogiske tilretteleggere. Musikkprodusenten vår var Torbjørn Vikstvedt, utdannet fra institutt for musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo og Musikkonservatoriet. Pianisten og fløytisten Torbjørn dirigerte skole- og amatørkorps og har akkompagnert mange artister. Med på CD-en var blant annet Norsk Musikkskoles barnekor. Kenneth Kristiansen var teknikeren vår, i tillegg til å inneha musikkstudioet Raido Music hvor CD-en ble produsert.

Oppdateringer og nyutgivelser

I 2009 kom Året rundt-heftet i ny form. Jeg våget meg på å illustrere de 180 nøkkelordene og utga plakatsett og fargeleggingsheftet i A3-format. Høsten 2011 fikk Snakkepakkens veiledningshefte og CD-ens emballasje en grundig gjennomgang, både metodisk og utseendemessig. I 2013 kom Eventyrlig inspirasjon-heftet, med mini-flipover-funksjon og bilder av gjenstandene i Snakkepakken®. I 2015 ble alt materiellet gjennomgått og fikk en luftigere form, lettere tekst, lekrere layout og en bedre sammenheng mellom Snakkepakken® og Året rundt-serien. samlingsstund, circletime, ny cd osv, øl 21 ganger, åse nr 20, samisk pakke

Barnas erfaringer fra hjem, omgangskrets, medier og reiser kan gi kunnskap om ulike nærmiljø og samfunn, og danne grunnlag for lek og samtaler.

Fra siste utkast til Rammeplan 2017 (kom ikke med).